Cham Cham

En erfaring fra en fødselskomplikasjon.


Når man er oppdretter er det viktig å ha riktig innsikt i livet, og dermed også døden. Man må innfinne seg i og respektere det faktum at sykdom vil skje. Det betyr ikke at man liker det. Det betyr ikke at man er sterk, eller at man aldri feller tårer. Det betyr ikke at man kan synes at ting føles urettferdig.

Da Ceecii’s Mahalo ble parret med Ceecii’s Starfighter (“Pannekake”), var spenningen til å ta og føle på. Et rent Ceecii kull har det ikke vært mange av, og linjene var spennende og godt kjente, til tross for at de også strakk seg over flere land som Sverige, Finland, Nederland og Norge. Jeg liker å ha god kontroll på vektøkningen til den vordende mor, og etter å ha hatt noen kull nå så er det blitt ganske enkelt å se tidlig i forløpet når en hunn faktisk er drektig ut fra tallene på vekten. Gleden var stor da jeg innså at Mahalo skulle få smått med sin Pannekake. Kull-temaet for I-kullet stod klart: Indisk mat. Hann-eieren og jeg fablet i vei om hvor mange gode indiske retter det finnes og hvor morsomme navn de har. Tikka Masala, Korma, Raita… listen ble etter hvert ganske lang.

Hunnrotter går drektige i 22 dager. Jeg veier dem nesten daglig fra dag 3 til de ikke orker løftes mer – dette er som regel på selveste fødedagen. Mellom uke 2 og 3 skjedde det ting ved vektøkningen til Mahalo som var uvant for meg. Hun virket fortsatt å være drektig etter både kroppsfasong og hvordan vekten oppførte seg, men økningen gikk i rykk og napp og den var ikke slik som forventet. Jeg sa det ikke til mange, men til de nære vennene mine som jublet høylytt for hver vektøkning, så ga jeg beskjeden om hva jeg tenkte “Dette er ikke normalt. Jeg liker ikke dette”. De som kjenner meg vet også at jeg tenderer til å male mye mørkt, og vi alle håpet på at dette var bare enda en episode med negativt sinn og tankegang. Hun var drektig. Det kom til å gå fint. Det gjør jo som regel det.

05. mars 2020 går Mahalo inn i fødsel. Jeg kom hjem fra jobb på ettermiddagen, og ser at hun er på vei ut fra måten hu viser tegn til ubehag på og måten hun puster på. Endelig skal vi få møte de små! Jeg tippet selv på 4 stk. – færre enn hva vi har hatt før. Andre tippet på 8 og 10. Etter kort tid går hun inn i rier som normalt. Jeg noterer meg klokkeslettet. De bør starte å komme om rundt 1 1/2 time, sier erfaringen.

Tiden går. Det kommer ingen pip fra små, nyfødte babyer. Riene fortsetter, og Mahalo er urolig. Jeg prøver å la henne være i fred, men det fortsetter slik. Etter 3 timer er jeg veldig bekymret. Kanskje det straks er på tide å ta en telefon til dyrlegen. Isen i magen smelter faretruende fort, og jo lengre tid det tar, jo mindre liker jeg det som skjer. Jeg bruker tiden til å lese meg litt opp nok en gang. Oppfriske kunnskapen om fødselskomplikasjoner. I det jeg starter å tenke mer og mer på å ta den telefonen til dyrlegen, så ser jeg at hun endelig har fått ut en baby i redet. Den er stor og død. Mahalo har slikket den ren. Jeg klarer allikevel ikke å være annet enn glad for at det endelig er i gang. Jeg tror vi straks er inne i den 4. timen med aktive rier. Det er torsdag, og det begynner å bli sent. Jeg skal på jobb dagen etter, og er allerede veldig mentalt sliten.

Det tar ikke lange tiden etter at den døde er kommet ut til jeg hører de første små pip. Det er ganske tydelig at det foreløpig er bare en. Jeg tar en titt, og den ligger i kassen. Den er slikket ren. Mahalo har derimot gått ut fra kassen sin og lagt seg i motsatt ende av buret. Det er blodflekker på teppene. Hun ligger flatt. Hun orker ikke mer. Jeg blir redd igjen. Jeg stikker inn hånden og tar et forsiktig tak rundt Mahalo. Hun piper, regelrett gråter, sårt. Hun makter ikke bli løftet, men hun makter heller ikke kjempe imot. Hun henger slapt i hånden min med hodet hvilende over fingrene – helt tappet for krefter. Jeg løfter henne varsomt bort til kassen hvor redet er bygget og babyen hennes gråter sårt. Den trenger mamma. I håpet om at babypipene vekker morsinstinktet i det hun får hodet innenfor kassen, så legger jeg hodet hennes innenfor åpningen. Jeg setter kroppen hennes ned, men hun er fortsatt like kraftløs og blir liggende i en forvridd stilling med hodet hengende etter veggen på kassen og kroppen helt flatt på bunnen av buret.

Jeg korrigerer liggestillingen hennes. På tide å huske hva man har lært. Hun trenger å få opp blodsukkernivået. Jeg har en høyenergi grøt av lignende babygrøt type liggende, beregnet til syke rotter med vekttap. Jeg blander den sammen, og har heldigvis også banan liggende. Moser sammen litt banan og tar det sammen med grøten på en skje, og stikker det bort til Mahalo. Til min store overraskelse spiser hun det med god lyst. Jeg hadde ikke forventet det ut fra tilstanden hennes. Hun spiser godt. 3-4 store skjeer med blandingen. Plutselig drar hun seg forsiktig opp på bena sine, og går rolig. Hun blør fortsatt mye. Hun drar seg inn i kassen til babyen sin.

Jeg setter en skål med grøtblandingen inn i buret og går så og legger meg, vel vitende om at jeg ikke får gjort noe mer, men har en forventning om at når morgendagen kommer, så er de begge borte.

Morgendagen kommer. Mahalo titter frem. Hun virker i bedre form. Det er fortsatt bare en levende baby. Jeg tar ut Mahalo og kjenner på magen. Den er bløt. Jeg konkluderer med at hun bare hadde 2 babyer i magen. En ny frykt starter: Hvordan skal hun holde melkeproduksjonen oppe til bare en baby? Babyen synes frisk og mett. En gutt. Rett etter jobb dro jeg til helsekosten og kjøpte forskjellige typer urte-te beregnet til ammende mødre. Jeg sørget også for å ha jern-holdig mat i huset. Mahalo fikk dette, samtidig som jeg masserte jur-listene hennes så ofte jeg hadde muligheten til. Babyen måtte jeg sjekke oftere enn vanlig -minst 3 ganger om dagen.

Helgen kom og gikk og babyen fortsatte å vokse. Tidvis litt tynn, men han klarte seg greit. Mahalo virket frisk, men hun sluttet ikke blø. Da mandagen kom ble de begge med til dyrlegen. Mahalo ble undersøkt med både ultralyd og røntgen. Da hun syntes å være tom ut fra bildene, så fikk hun en injeksjon med oxytocin, morshormonet, i håp om at hun skulle få sammentrekninger i fødselsveiene som kunne snurpe sammen blødningene. Jeg måtte forvente at hun kunne forverres. Injeksjonen fungerer raskt. Mahalo fikk litt større blødninger utover kvelden, men samtidig ble den lille babyen mye mer mett og hadde masse melk i magen sin. De neste dagene var nervepirrende. Det eneste vi kunne gjøre var å avvente og se hvordan Mahalo sin allmenn tilstand utartet seg. I verste fall, dersom blødningene ikke ville stoppe, måtte hun kastreres, altså fjerne livmor. Jeg sjekket opp med dyreklinikker om hva kostnadene for dette ville komme på. Dyrlegene ble redde – de ville helst ikke kastrere et så lite dyr som i tillegg hadde hatt et så stort blodtap. Det var også uvisst hvordan melkeproduksjonen kom til å utvikle seg da. Babyen fikk navnet Cham-Cham. En indisk dessert. Dersom alt skulle gå galt, så skulle ikke dette lille vesenet som gjorde så stort og sterkt inntrykk på meg være navnløs.

Etter ganske nøyaktig en uke etter fødselen, så stoppet Mahalo sine blødninger opp. Cham-Cham var fortsatt mett. Etter enda en uke, så åpnet Cham øynene sine og kunne starte å smake på fast føde. Han ble mer og mer rotte og ville etter hvert leke. Stakkaren hadde jo ingen søsken å leke med, og mamma Mahalo delte ikke interessen med å leke til man ble for søvnig. Han lærte fort at menneskehender var stas.

Etter 5 uker fra fødselen, kom det en litt vemodig dag. Cham nærmet seg fertil alder og han og mamma måtte splittes. Mahalo dro tilbake til jenteflokken sin, og Cham fikk møte gutterottene for første gang. Dette var rart og veldig skummelt. Heldigvis gikk det seg fort til, og guttene var altfor tålmodige med en altfor leken liten fjert av en unge. Og det er de den dag i dag også, og Cham er fortsatt like glad i menneskehender – og føtter!

Vi var heldige – det endte godt denne gangen.

Skrevet av Marit Cecilie Kvitberg