Rottefakta

Kjælerottene (Rattus norvegicus, brunrotte) tilhører den største familien innen slekten gnagere, sammen med mus, lemen, hamstere og andre typer rotter. De er blant de mest utbredte dyr på jorda, om vi ikke regner med insektene, mest på grunn av at de er så smarte og tilpasningsdyktige. Fordi de gjerne lever i nærheten av mennesker må de ta skylden for å spre en del smittsomme sykdommer (selv om menneskene har mesteparten av ansvaret selv; når rotter kommer til og sprer smitte er det på grunn av menneskers dårlige hygiene og mangel på foranstaltninger). Mange forbinder farsotter som Svartedauden med rotter; denne ble spredd av parasitter som levde i pelsen på den svarte rotta, Rattus rattus, som nå er på det nærmeste utdødd i Europa.

Den svarte rotta kom til Europa fra Asia i det tolvte århundre. Den har lengre hale og større ører enn brunrotta, men ellers er de svært like i utseende. Brunrotta er større og mer aggressiv, og da den inntok Europa på begynnelsen av 1800-tallet fordrev den fort sin mindre fetter. De trivdes om bord i skip, der det var godt med mat, og slik spredte de seg fort over resten av verden. Det er den brune rotta som er utgangspunktet for de rottene som i dag holdes som kjæledyr.

Selv for hundre år siden var det mennesker som holdt rotter som kjæledyr. En av de mest kjente rotteeierne er kanskje den engelske barnebokforfatteren Beatrix Potter, berømt og elsket for bøkene hun skrev om Peter Kanin. Det var også vanlig å fange inn rotter og plassere dem i groper, der illsinte terriere senere ble sluppet ned. Dette var en publikumssport på linje med nåtidens hanekamper. Rotter med uvanlig pels, spesielt hvite rotter, slapp ofte unna, og ble brukt i avl og på utstillinger. Noen av disse rottene ble solgt videre til forskere som ville drive med eksperimenter.

Siden rotter ble fort voksne, var små og lette å temme, ble de populære som forsøksdyr, og spredte seg til universiteter og forskningsinstitusjoner. Med denne utbredelsen er det ikke merkelig at flere fant veien inn i vanlige hjem som kjæledyr. Noen begynte å avle profesjonelt på dem, for å få frem rotter med bedre helse og lynne, og ulike pelsfarger.

I dag finnes det mange ulike pelsfarger, og noen andre variasjoner også – man har for eksempel dumbo-rottene, med ører plassert lengre nede på hodet enn vanlige rotter, eller rex-rotter, med bølget pels. Flere og flere oppdager hvor godt rotter egner seg som kjæledyr, med sin høye intelligens, tillitsfulle forhold til mennesker og forholdsvis små krav til utstyr.

Forfatter: Annette Nordheim.