Det er kanskje ikke rimelig å forlange av alle oppdrettere at de skal beholde 15 rotteunger som de ikke får solgt, da er det svært få som ville kvalifisere som godkjente NTF-oppdrettere. Derfor ser vi at vi er nødt til å moderere litt, men vil fortsatt holde fast ved at å selge til dyrebutikk skal være absolutt siste utvei, og kun dersom man har en god avtale med dyrebutikken. Så er spørsmålet, hvor skal grensen gå? Hva er akseptabelt?Som oppdretter forplikter man seg til å finne gode hjem til rotteungene sine. Om man ikke får mange nok kjøpere, er det oppdretterens ansvar å beholde ungene. [...] Enslige unger bør kun selges til personer med minst en rotte i forveien, hvor ungen skal inngå i en flokk. Dersom dette ikke lar seg gjøre, må oppdretter sørge for at den nye eieren forstår betydningen av at rotter er flokkdyr, og at den nye eieren har tilstrekkelig kapasitet til å ta seg av ungen, inntil det kan skaffes flere rotter. [...] Kjøpere bør være fylt 18 år, eller ha tillatelse fra foreldre ved kjøp. Det bør utvises aktsomhet ved salg til mindreårige.
Avlsveiledningen, mulig endring
Moderator: Moderatorer
Avlsveiledningen, mulig endring
Vi i avlsrådet har diskutert disse punktene litt, som alle taler imot at oppdrettere kan selge unger til dyrebutikk:
Jeg synes helt klart det er bedre å selge unger til dyrebutikk enn å beholde for mange unger selv. Iblant er markedet for rotter ganske stramt, og selv den mest berømte oppdretter kan ha problemer med å få selge sine unger.
Hovedgrunnen til at det ikke er øsnkelig at unger selges til dyrebutikk, er fordi de fleste bånd med ungene brytes, man vet sjelden hvem som kjøper rottene, og derfor ikke noe om sykdommer, temperament eller levealder.
De fleste seriøse oppdrettere har mer enn bare 2-3 rotter og å beholde et kull på 10 ekstra rotter vil føre til at hver rotte man har hjemme får mindre kvalitetstid sammen med sin eier og derfor vil kvaliteten på rotteholdet nedsettes, noe som ikke er ønskelig for oss som elsker våre rotter og som først og fremst har dem som kjæledyr.
Med det å være "seriøs" mener jeg helt klart at man skal ha en årsak til at man får kull. Man gjør det ikke bare fordi det er gøy. Og så viktig som det er å vite mest mulig om avlsrottenes slekt, vet man at man mister mye kunnskap om slektens nyeste generasjon ved å selge ungene til dyrebutikk.
Jeg tror ikke det skal være så vanskelig å se grensene mellom seriøsitet og ikke seriøsitet på akkurat dette området.
Hovedgrunnen til at det ikke er øsnkelig at unger selges til dyrebutikk, er fordi de fleste bånd med ungene brytes, man vet sjelden hvem som kjøper rottene, og derfor ikke noe om sykdommer, temperament eller levealder.
De fleste seriøse oppdrettere har mer enn bare 2-3 rotter og å beholde et kull på 10 ekstra rotter vil føre til at hver rotte man har hjemme får mindre kvalitetstid sammen med sin eier og derfor vil kvaliteten på rotteholdet nedsettes, noe som ikke er ønskelig for oss som elsker våre rotter og som først og fremst har dem som kjæledyr.
Med det å være "seriøs" mener jeg helt klart at man skal ha en årsak til at man får kull. Man gjør det ikke bare fordi det er gøy. Og så viktig som det er å vite mest mulig om avlsrottenes slekt, vet man at man mister mye kunnskap om slektens nyeste generasjon ved å selge ungene til dyrebutikk.
Jeg tror ikke det skal være så vanskelig å se grensene mellom seriøsitet og ikke seriøsitet på akkurat dette området.
Meloen og Dropjes rottedagbok
Superratz
Superratz
Själv har jag en ordning i en djurbutik att jag måste få namn och adress på de som köper via butiken. Det funkar bra, men det bästa hade varit att alla som jag tar kontakt med också rapporterar mig, men det är då inte alltid så lätt. När man säljer privat så upparbetar man en kundkontakt, men går man via någon annan så är det inte säkert köparen vill hålla sån kontakt. Det är som tidigare sagt en sista utväg att sälja till djurbutik. Och självklart så är det upp till var och en uppfödares samvete på vilken lösning man väljer.
Ki
Ki
E-mail: snuttiz@hotmail.com