Jeg har aldri hatt en rotte som har dødd av alderdom før, men jeg vil gjerne høre deres erfaringer med dette, siden det begynner å bli et mer sentralt tema her hjemme hos oss nå.
Gamle gode Valentin er nå over 2 år og 2 mnd gammel, han er fortsatt stor og frisk og vi har aldri hørt så mye som et nys fra denne karen. Likevel har vi jo lagt merke til at han ligger og slapper av litt mer, og at han ikke lenger er like rask når han skal hoppe opp i sovekurven sin. Noen andre tegn til alderdom ser vi ikke. Han virker helt normal og fin.
Men...vi vet vi er heldige som har fått beholde ham etter fylte to år og at hans tid her snart kan være over, men vi håper selvfølgelig at vi får beholde gullungen vår så lenge som mulig.
Har dere opplevd mange synlige tegn på alderdom? Er det vanlig at ting skjer gradvis og at man får tid til å forberede seg eller er det også ofte slik at man plutselig, helt uten forvarsel, finner sin kjære gullklump død i buret? Det er det jeg er mest redd for, at vi ikke vil få noe forvarsel før han er borte.
Jeg går ut ifra at det er en god del av dere her inne som har hatt rotter i årevis, som har en del erfaringer å komme med. Alt er interessant, håper noen vil skrive litt!
Alderdom
Moderator: Moderatorer
-
Shelly
Min første rotte, Varga, ble over 3 år gammel. Jeg vet ikke om hun døde av kreft eller alderdom men jeg skriver litt uansett.
Hun ble svakere i bakbeina og hoftene, og kunne ikke gå så lett, men det virket ikke som hun hadde noe smerte av det. Jeg merket at synet hennes ble værre så man måtte passe seg ikke for å kom for fort nært hun. Hun ble gradvis tynnere, men det kan ha vært pga kreften. Jeg merket aldri at hun mistet matlysten. Det er alt det fysiske jeg kan tenke om. Varga død plutselig om kvelden. Hun lå på golvet av buret og småsov, og noen minutter etter så døde hun.
Hele tiden vi hadde Varga, så var hun en sint gammel kjerring som satte tennene i alt og alle, og rullet øynene (hun var mishandlet av siste eier). I det siste måndene i livet hennes så ble hun ei helt annen rotte. Hun ville bare kose og få massaje og bruk tid med meg. Det virket som hun visste at hun hadde ikke mye tid igjen, så hun skulle benytte hver minutt!
Shelly
Hun ble svakere i bakbeina og hoftene, og kunne ikke gå så lett, men det virket ikke som hun hadde noe smerte av det. Jeg merket at synet hennes ble værre så man måtte passe seg ikke for å kom for fort nært hun. Hun ble gradvis tynnere, men det kan ha vært pga kreften. Jeg merket aldri at hun mistet matlysten. Det er alt det fysiske jeg kan tenke om. Varga død plutselig om kvelden. Hun lå på golvet av buret og småsov, og noen minutter etter så døde hun.
Hele tiden vi hadde Varga, så var hun en sint gammel kjerring som satte tennene i alt og alle, og rullet øynene (hun var mishandlet av siste eier). I det siste måndene i livet hennes så ble hun ei helt annen rotte. Hun ville bare kose og få massaje og bruk tid med meg. Det virket som hun visste at hun hadde ikke mye tid igjen, så hun skulle benytte hver minutt!
Shelly
-
Lady Drace
Jeg har indtil videre kun oplevet at en af mine rotter selv døde en eneste gang. De andre gange har vi måttet aflive, enten på grund af sygdom, aggressivitet, eller alderdom. Jeg har to gange valgt at aflive på grund af alderdom, fordi de to var fra en familie hvor de fleste af dem der var døde, var døde langsomt og smertefuldt. Det ville jeg ikke byde dem. Så den ene tog vi afsted med da hans bagben holdt op med at virke, og den anden da han fik problemer med hjertet. Det var ikke en nem beslutning, men jeg mener det var den rigtige. 
-
kriztin
-
piopio
Jeg synes ikke jeg har fått nok bevis på at dette er 100% positivt å gjennomføre og evt. hvordan man måtte gjennomføre det, og har absolutt ikke planer om å tilby mine rotter alkohol sånn uten videre, basert på én undersøkelse.kriztin wrote:Melody: Var det ikke en diskusjon her som sa at rotter kunne leve lengre hvis de fikk litt alkohol innabords...??
Kriztin
Meloen og Dropjes rottedagbok
Superratz
Superratz
Ja, nå har jeg fått en erfaring, jeg også, med rotte som dør av alderdom.
Min elskede Valentin forlot oss i går. Han ble nesten 2 år og 4 mnd. gammel og han var aldri syk. I den tiden han fylte to år, merket jeg at han hadde begynt å slappe av mer og at han ikke hoppet og klatret så mye som tidligere, men selv til siste dag hadde han ikke problemer med å hoppe opp på taket av buret og komme bort til oss.
Vi merket ingen gradvis svakhet hos han, men jeg visste at han var gammel, og at jeg ikke kunne forvente å ha ham mye lenger, derfor tittet jeg ned i buret hver morgen for å prøve å forsikre meg om at han pustet og var levende, og det var han jo alltid, men ikke i går.
Jeg løp og hentet samboeren min som lå og sov og jeg fikk ham til å se ned i buret mens jeg selv gjemte meg på kjøkkenet og håpet at Valentin skulle våkne så snart han merket hånden til samboeren min, men "Jeg tror nok han er død," hørte jeg fra stua.... Tårene piplet fram... det var ikke til å tro... dagen var kommet. Samboeren min tok opp de to andre guttene og satte dem i fanget mitt mens jeg storgråt og guttene mine ble våte i pelsen av tårene. De satt helt stille og lagde koselyder, de forstod alvoret i det som hadde skjedd og at det gjorde oss vondt. Vi fikk løftet opp Valentin og fotografert ham før vi la ham i en Harry Potter kakeboks-kiste. Han så så fredfull ut der han lå.
Han vil bli begravet i hagen til mamma og pappa på Kyrksæterøra sammen med sine andre rottevenner. Jeg liker å ha et sted hvor jeg kan besøke dem alle. Selv om rottene lever så kort tid på jorden, glemmer man dem ikke så lett.
På en måte føler jeg en indre ro. Jeg er ikke trist på samme måte som jeg var da for eksempel Mirakel og Jasmin ble avlivet. Det var annerledes. De hadde sykdommer og vi visste at de plagdes. Det var også vi som måtte avgjøre når livene deres skulle ende. De fikk ingen naturlig død. Men med Valentin vet vi at han levde livet ut og døde helt naturlig, etter å ha levd et liv uten sykdom.
Det er veldig rart her uten ham, men jeg føler meg veldig heldig som har alle disse fine minnene, bildene og filmklippene av verdens beste hannrotte!
Vi elsker deg, Valentin, hvor du enn er!
Min elskede Valentin forlot oss i går. Han ble nesten 2 år og 4 mnd. gammel og han var aldri syk. I den tiden han fylte to år, merket jeg at han hadde begynt å slappe av mer og at han ikke hoppet og klatret så mye som tidligere, men selv til siste dag hadde han ikke problemer med å hoppe opp på taket av buret og komme bort til oss.
Vi merket ingen gradvis svakhet hos han, men jeg visste at han var gammel, og at jeg ikke kunne forvente å ha ham mye lenger, derfor tittet jeg ned i buret hver morgen for å prøve å forsikre meg om at han pustet og var levende, og det var han jo alltid, men ikke i går.
Jeg løp og hentet samboeren min som lå og sov og jeg fikk ham til å se ned i buret mens jeg selv gjemte meg på kjøkkenet og håpet at Valentin skulle våkne så snart han merket hånden til samboeren min, men "Jeg tror nok han er død," hørte jeg fra stua.... Tårene piplet fram... det var ikke til å tro... dagen var kommet. Samboeren min tok opp de to andre guttene og satte dem i fanget mitt mens jeg storgråt og guttene mine ble våte i pelsen av tårene. De satt helt stille og lagde koselyder, de forstod alvoret i det som hadde skjedd og at det gjorde oss vondt. Vi fikk løftet opp Valentin og fotografert ham før vi la ham i en Harry Potter kakeboks-kiste. Han så så fredfull ut der han lå.
Han vil bli begravet i hagen til mamma og pappa på Kyrksæterøra sammen med sine andre rottevenner. Jeg liker å ha et sted hvor jeg kan besøke dem alle. Selv om rottene lever så kort tid på jorden, glemmer man dem ikke så lett.
På en måte føler jeg en indre ro. Jeg er ikke trist på samme måte som jeg var da for eksempel Mirakel og Jasmin ble avlivet. Det var annerledes. De hadde sykdommer og vi visste at de plagdes. Det var også vi som måtte avgjøre når livene deres skulle ende. De fikk ingen naturlig død. Men med Valentin vet vi at han levde livet ut og døde helt naturlig, etter å ha levd et liv uten sykdom.
Det er veldig rart her uten ham, men jeg føler meg veldig heldig som har alle disse fine minnene, bildene og filmklippene av verdens beste hannrotte!
Vi elsker deg, Valentin, hvor du enn er!
Meloen og Dropjes rottedagbok
Superratz
Superratz
-
chi