Jeg vet ikke helt når eller hvordan det skjedde, men en eller annen gang i løpet av de rundt sju månedene vi har hatt Tommeliten ble vi bestevenner. Hver dag møter han meg med snuten og mest mulig av kroppen ut gjennom sprinklene på buret. Så fort jeg snakker til ham, kommer han bort og klorer på sprinklene for å få meg til å slippe ham ut. Stikker jeg fingrene inn i buret, holder han dem fast med "hendene" sine og klorer og napper for å få mer og mer av hånden inn i buret. Det er som om han vil si: "Mamma, kom inn en tur, da! Kom og kos!". Han er snill som et lam, han stoler helt og fullt på alle mennesker og biter aldri. Det beste han vet, er å bli vekket av en hånd som klør og klapper ham. Da legger han seg langflat i hammocken og lukker øynene.
Når han føler han har fått nok, gjengjelder han tjenesten ved å slikke og rense fingrene mine. "Nå er det din tur, mamma." Han elsker å bli pjusket i den lange raggete pelsen sin, gjerne litt hardhendt. Når han ønsker å bli klødd , stiller han seg opp i et hjørne i buret med lukkede øyne og venter på kos, utrolig søtt! Hvis jeg prater litt med Sludd eller går fra buret før det passer Tommeliten, blir godgutten min sjalu og erter Sludd til sisnevnte løper og gjemmer seg. 
Det er flere som har lagt merke til det gode forholdet oss i mellom. Morfaren min og Roger var hjemme og pusset opp for en stund siden; Tommeliten lå i buret sitt og slumret hele dagen. Da jeg kom hjem og han hørte stemmen min, våknet han opp og ble hyperaktiv! Er det rart jeg kaller ham godgutten min? Tilliten hans strekker seg ikke bare til gode stunder, han tåler å bli satt på plass av meg også. Når han av og til plager Sludd, legger jeg Tommeliten på rygg for å markere at jeg ikke aksepterer oppførselen. To sekunder etter er han like blid og vil opp for å kose og sitte på skulderen. "Mamma er mamma, uansett om hun må straffe meg eller ikke," virker det som om han tenker. Da vi første gang så den lille søtnosen, trodde vi aldri at han ville bli en stor gutt på 500 gram, men det er nettopp det han har blitt. Han la faktisk på seg 100 gram etter at Sludd flyttet inn i buret hans, uten at vi gav ham mer mat. Jeg er glad i alle rottene våre, men Tommeliten og jeg har et spesielt nært forhold. Kanskje litt rart å snakke om å ha en rotte som venn/sønn, men jeg finner ikke noe bedre forklaring på det. Han behandler meg som om jeg skulle være mammaen hans og jeg oppfører meg som om jeg er det.Er ikke det en herlig gutt?
